Telemarkfe tatt opp i Smakens Ark

Skrevet av Jonas Løvaas Gjerstad . Publisert i Nyheter, Næringsliv

Smakens ark

Pressemelding fra Slow Food 10.06.2014

Vi har seks gamle, truede storferaser i Norge. Disse er vestlandsk fjordfe, dølafe, sidet trønderfe og nordlandsfe,
telemarkfe, østlandsk rødkolle og vestlandsk raudkolle. Fire av dem, telemarkfe inkludert, er det vi kaller kritisk truet,
det vil si at det er færre enn 300 avlskyr igjen av rasen. Slow Food vil slå et slag for disse og har nå tatt opp telemarkfe i
Smakens Ark.

Foto: Ove Fosså

Gina Oxum med telemarkskua Kløverli på Dyrsku’n i Seljord 2013. Foto: Ove Fosså

Før Telemarkfeet ble definert som egen rase i 1856 var storfeet i Norge landraser som gjerne varierte fra sted til sted
men uten fast definerte forskjeller. Fra midten av 1900-tallet ble all storfeavl i Norge konsentrert om utviklingen av en
ny landsomfattende rase, Norsk Rødt Fe (NRF). Alle de gamle rasene gikk sterkt tilbake som følge av dette.
Telemarkfeet skal være en typisk mjølkerase og ikke være for grovlemmet. Levendevekt for kyr ligger i gjennomsnitt
på rundt 500 kg. Kjøttet er mørt og marmorert. De gamle norske storferasene har melk som er godt egnet for
osteproduksjon. Vi oppfordrer til å spise mer telemarkfe! Paradoksalt nok er større etterspørsel nødvendig for å gjøre
det mer attraktivt for bønder å holde telemarkfe og andre gamle raser. Noen restauranter har såkalt «urfe» på menyen.
Det er en misvisende samlebetegnelse for alle de seks gamle storferasene. Spør restauranten. Kanskje er det nettopp
telemarkfe du får på tallerkenen.
Mangfoldet i landbruket
I forslaget til ny lov om bevaring av natur, landskap og biologisk mangfold (naturmangfoldloven) heter det bl.a. i § 5 at
«Det genetiske mangfold innen domestiserte arter skal forvaltes slik at det bidrar til å sikre ressursgrunnlaget for
fremtiden.» Det er dette som mer populært kan kalles mangfoldet i landbruket, og som ofte blir glemt når det er snakk
om biologisk mangfold. Slow Food tar mangfoldet i landbruket på alvor, og opprettet i 2003 «Slow Foods stiftelse for
biologisk mangfold» som bl.a. har ansvaret for samordning av Smakens Ark og Slow Foods presidier.
Smakens Ark
Smakens Ark er en katalog av tradisjonelle matprodukter som står i fare for å forsvinne. Den ble opprettet i 1996 for å
registrere slike produkter av høy kvalitet og gjøre dem mer kjent. Arken omfatter bl.a. Maremmana-kveg fra Toscana,
Anishinaabeg Manoomin (villris) fra USA, skyr fra Island, kjellermodnet geitost fra Jämtland, og Abjosh-rosiner fra
Herat i Afghanistan. For mange av disse er det også opprettet presidier.
Presidier
Smakens Ark dokumenterer litt av det mangfold som finnes av tradisjonelle matprodukter, men er ikke nok til å sikre
deres fremtid. Derfor har Slow Food opprettet presidiene, små prosjekter hvor håndverks-produsenter går sammen med
Slow Food for å fastlegge retningslinjer for produktets kvalitet og ekthet, og for å fremme bruken av produktene, ikke
minst lokalt.
Presidiene kan sammenlignes med EUs ordning med beskyttede opprinnelsesbetegnelser. Slow Foods kriterier er
ofte strengere. Presidiene har heller ingen rett til å bruke Slow Foods merke på produktene. Markedsføring skjer først
og fremst gjennom Slow Foods trykksaker og utstillinger, f.eks. Salone del Gusto som arrangeres i Torino, og Cheese
som finner sted i Bra.
Smakens ark – Brosjyre

slowfood

Spor fra din side.