Populasjonsutvikling for de bevarigsverdige storferasene

Skrevet av Jonas Løvaas Gjerstad . Publisert i Avl og bevaring, Nyheter

Et varsku for vestlandsk raudkolle, Foto: Anna Rehnberg

Et varsku for vestlandsk raudkolle

Av Nina Sæther og Anna Caroline Rehnberg, Nibio.

Foto: Anna Rehnberg.

Et varsku for vestlandsk raudkolle, Foto: Anna Rehnberg

Vestlandsk raudkolle er den eneste av de bevaringsverdige storferasene som har hatt en nedgang i antall avlskyr det siste året. Selv om det totalt blir flere avlskyr og flere besetninger av disse storferasene, er det alvorlig at det er fem prosent færre vestlandsraudkoller i år enn i fjor.
Publisert 25.04.2016 Av Nina Sæther og Anna Caroline Rehnberg Del artikkelen: Skriv ut:
Norsk genressurssenter publiserer hvert år oppdaterte populasjonsdata for de bevaringsverdige storferasene. Dette gjør det mulig å følge populasjonsutviklingen nøye. Antall avlskyr er en viktig indikator i arbeidet med å sikre disse rasene for ettertida.

I årets statusrapport ser vi også på utviklingen de siste fem årene. Hovedtrenden i denne femårsperioden er at populasjonene øker i antall og at det er ammekuproduksjonen som rekrutterer flest nye brukere. Den gode nyheten for de som ønsker melk fra disse rasene er at også antall melkebesetninger øker. Vi ser først litt nøyere på tallene for 2015.

fig1. Figuren viser utviklingen av antall avlskyr fra 2011 til 2015.

fig1. Figuren viser utviklingen av antall avlskyr fra 2011 til 2015.

 

Oppgang for telemarkfeet
De siste årene har telemarkfeet fått stor oppmerksomhet fordi den kjente rasen med lange og stolte tradisjoner hadde kommet under grensen på 300 avlskyr. Årets tall viser at telemarkfeet har klart å komme seg over det magiske 300-tallet og sammen med østlandsk rødkolle har rasen i løpet av det siste året endret status fra «kritisk truet» til «truet». Østlandsrødkolla har gjort et markert hopp det siste året med en prosentvis økning på hele 38 % – den største økningen blant alle de seks bevaringsverdige storferasene. Framgangen for telemarkfeet og østlandsrødkolla er gode nyheter for disse to rasene samtidig som nyheten må brukes som inspirasjon til fortsatt innsats heller enn å tro at rasen er reddet. Det er først når vi kan registrere flere enn 3000 avlskyr av en rase at den ikke lenger vil bli regnet som truet og vi kan fjerne den fra husdyras «rødliste».

fig2. Tabellen viser utviklingen av antall avlskyr fra 2011 til 2015.

fig2. Tabellen viser utviklingen av antall avlskyr fra 2011 til 2015.

 

Vestlandsk raudkolle – den eneste rasen med nedgang

I år roper vi varsku for vestlandsraudkolla. Rasen har vært kritisk truet siden registreringene begynte tidlig på 1990-tallet. De siste fem årene har populasjonen ligget relativt jevnt på 130-140 avlskyr. Med et så lavt utgangspunkt er det svært kritisk når rasen i år, som eneste rase, sågar har en nedgang i populasjonen på 5 %. Det er derfor en stor oppgave for årets 139 avlskyr og deres eiere å føre vestlandsraudkollas gener videre og sørge for en økning i populasjonen i årene som kommer. Laget for vestlandsk raudkolle melder på sin Facebook-side at det er stor etterspørsel etter livdyr av rasen. Vi håper derfor at etterspørselen holder seg og at alle kyrne får fine kalver som i sin tur kan bli med på å øke populasjonen.

For de tre rasene vestlandsk fjordfe, dølafe og sidet trønder- og nordlandsfe (STN) er situasjonen relativt stabil og positiv. Både vestlandsk fjordfe og dølafe har hatt en solid framgang med henholdsvis 23 og 20 prosent, mens STN har hatt den laveste økningen på bare 6 %.

Dølafeet opplever en forsiktig men jevn økning av antall avlskyr, men med sine 188 avlskyr er hun fortsatt kritisk truet. Foto: Anna Rehnberg

Dølafeet opplever en forsiktig men jevn økning av antall avlskyr, men med sine 188 avlskyr er hun fortsatt kritisk truet. Foto: Anna Rehnberg

Dølafeet opplever en forsiktig men jevn økning av antall avlskyr, men med sine 188 avlskyr er hun fortsatt kritisk truet.

Østlandsrødkolla – en vinner de siste fem åra

Nytt i år er at vi også presenterer utviklingen de siste fem årene. Dette gir oss bedre grunnlag for å si noe om trender og ikke bare noe om siste års endring i status. I denne femårsperioden er det også østlandsk rødkolle som skiller seg positivt ut. Antall avlskyr har økt fra 129 til 306 i perioden 2011-2015, noe som tilsvarer en økning på 135 %. Det er antall ammekyr som bidrar mest til økningen, men det er også blitt 29 % flere melkebesetninger og 59 % flere avlskyr i melkebesetningene.

For alle rasene sett under ett er trenden at økningen i populasjonene først og fremst er ammekyr, selv om også at antall kyr som holdes i melkebesetninger øker. Telemarkfe og vestlandsk raudkolle skiller seg i utvikling fra de andre rasene. De to populasjonene har nesten ikke hatt noen endring i antall avlskyr i femårsperioden og de har hatt en stor nedgang i antall melkekyr. Nedgangen har vært på henholdsvis 21 % og 36 %, noe som tilsvarer henholdsvis 54 og 35 melkekyr.

Flere melkekyr, men færre melkebesetninger for STN
For sidet trønder- og nordlandsfe (STN) har det blitt markert flere ammekyr og ammekubesetninger siden 2011. Økningen har vært på henholdsvis 354 % og 250 %. Antall melkekyr har økt marginalt (11 % i perioden), men antall melkebesetninger har gått ned med 4 %, noe som tilsvarer ni besetninger.

Ei ku av vestlandsk fjorfe i sitt rette element. Populariteten for fjordfeet har ført til at rasen er den nest største av de bevaringsverdige storferasene. Foto: Anna Caroline Rehnberg.

Ei ku av vestlandsk fjorfe i sitt rette element. Populariteten for fjordfeet har ført til at rasen er den nest største av de bevaringsverdige storferasene. Foto: Anna Caroline Rehnberg.

Vestlandsk fjordfe tar innpå STN

Både vestlandsk fjordfe og dølafe har hatt en stabilt positiv utvikling i denne femårsperioden. Fjordfeet er likevel i en egen klasse når det gjelder økning i populasjonsstørrelse. Populasjonen er snart halvparten så stor som alles «storebror» STN. Dølafeets forsiktige, men jevne, økning har ikke ført den lenger enn til 188 avlskyr. Dette tilsvarer bare 12 % av STN sin populasjon.

Økningen i ammekuproduksjonen er viktig for de bevaringsverdige storferasene
Økningen i antall ammekyr på bekostning av antall melkekyr er en nasjonal trend. De siste fem årene har andelen melkekyr i forhold til ammekyr gått ned med fire prosentpoeng til 75 %. Denne trenden gjenspeiles i populasjonsstrukturen til de bevaringsverdige storferasene, selv om trenden er mye sterkere her. For fem år siden var 23 % ammekyr, mens det i dag er 45 % av de bevaringsverdige storferasene som holdes som ammekyr. Det er positivt at markedet finner at de bevaringsverdige storferasene egner seg i den voksende ammekuproduksjonen. Det gir bevaringsarbeidet et ekstra ben å stå på.

Vedlegg

Grad av truethet

FNs organisasjon for mat og landbruk, FAO, har publisert retningslinjer for hvordan kategorisere husdyrrasers truethet. Disse anbefalingene tar hensyn til om artens hunndyr har høy eller lav reproduksjonsevne, slik at arter der hunndyret normalt bare får ett avkom i året får en lavere terskel for når rasen er truet enn arter der hundyret kan få flere avkom per år.

For storfe, som har lav reproduksjonsevne, kategoriseres raser som har færre enn 3000 avlshunndyr som truet, og raser med færre enn 300 avlshunndyr som kritisk truet. Dette fører til at rasene dølafe og vestlandsk raudkolle regnes som kritisk truet, mens telemarkfe, sidet trønderfe og nordlandsfe (STN), vestlandsk fjordfe og østlandsk rødkolle regnes som truet. Det er først når en rase får flere enn 3000 avlskyr at den vil flytte fra kategorien truet til sårbar.

Oppdatering av Kuregisteret er viktig

Kuregisteret er en slektskapsdatabase for alle de bevaringsverdige storferasene i Norge, og kilden til de årlige tellingene. Opplysninger fra produsenter som er medlemmer av Kukontrollen til Tine kommer i dag automatisk inn i Kuregisteret, mens alle andre produsenter må kontakte Norsk genressurssenter for å få registrert sine dyr her.

Det stilles krav om registrering i Kuregisteret for å få tilskudd til bevaringsverdige storferaser, og det er det viktigste verktøyet vi har i avlsarbeidet for disse rasene. Det lønner seg derfor økonomisk for hver enkel produsent å holde besetningen sin oppdatert i Kuregisteret, og det lønner seg for fellesskapet da slektskapsoversikten er vesentlig for avlsarbeidet. Spesielt viktig er det for nye produsenter å få informasjon om hvor dyra skal registreres og hvorfor det er viktig.

Kontaktperson:

Anna Caroline Rehnberg
Seniorrådgiver, Norsk genressurssenter
(+47) 948 27 598
anna.rehnberg@nibio.no

Spor fra din side.